En bitteliten MS-poliklinikk

Eva Kristine Nilsen, MS-sykepleier, Ålesund sykehus

Da jeg ble bedt om å skrive noen ord om poliklinikken, tenkte jeg først på overskriften.

Hva kan jeg bruke som tittel? Bare MS-poliklinikk, en liten poliklinikk, eller en bitte liten en?

For stor er den ikke, den bitte lille poliklinikken. Den består av en 20 % sykepleiestilling, som i praksis betyr en dag i uken. Jeg har valgt torsdager. Det er greiest for pasientene og meg å forholde seg til en fast dag i uken. Ring meg gjerne denne dagen. Skulle det være noe i mellomtiden, gi beskjed i ekspedisjonen, - så ringer jeg tilbake så snart jeg kan. Sånn har vi gjort det. For det meste.

I en kommune med mange fergeforbindelser og lang reisevei er det ikke alltid det passer seg sånn. Det tar tid å komme seg fra a til b, og det kan hende man skal innom sykehuset i andre forbindelser. Hvis det er mulig, tilrettelegger jeg, så slipper pasienten å ta reisen to ganger.  

- Kom oppom avdelingen når du er ferdig, så tar vi en prat!

Det skal ikke være unødvendig tungvint å bære med seg en kronisk sykdom.

Ved Fysikalsk medisinsk avdeling i Ålesund tilbringer jeg resten av min arbeidstid. Dit kommer mange MS-pasienter jeg kjenner fra før, - og noen få av de pasientene jeg møter på poliklinikken, får jeg også et gjensyn med på avdelingen. Jeg håper det kan være en trygghet for pasienten at vi sees både i poliklinikken og i avdelingen, og at det i praksis kan bety en god kontinuitet i rehabiliteringsprosessen.

Sånn blir den bitte lille poliklinikken kanskje ikke så liten allikevel.  

Mye handler om å bli kjent med pasienten, slik at man kan skape et grunnlag for å hjelpe. På den bitte lille MS-poliklinikken slår vi av en prat. Alle har sitt eget tempo. Noen vil vite, andre vil ikke vite. Mye vet vi, og mye vet vi heller ikke. Sånn er MS.

Alle har et liv å leve, og målet er å leve det best mulig.

Med MS-pasientene sier vi som oftest «vi sees». Vi følges jo gjerne over flere år. Vi møtes til vanlige kontroller, eller ved forverring og innleggelse i sykehus. I en liten by sees man også utenfor sykehuset.

Slik falt det seg at jeg fikk egenkomponerte noter av en av mine pasienter, da jeg spilte piano på avdelingen mens han var der. Han synes det er stas at jeg spiller hans musikk, og jeg synes det er like kjekt! Slik tjener vi også hverandre, og MS er ikke i hovedfokus akkurat da. Noen ganger skal MS være i hovedfokus, men ikke alltid.

Med utsyn fra en bitteliten poliklinikk, her i en fjord på vestlandet, kan jeg nok ikke redde verden alene.

Men et håndtrykk sammen med «takk for sist», «lykke til videre» eller «på gjensyn», kan jeg gi.

Er ikke det stort nok kanskje?

 

 

Tilbake til MS